Skolehagen har en lengre og stoltere fortid i Norge enn mange vet. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var det mange som arbeidet for å innføre skolehager i landet, med inspirasjon fra Europa.

Dette ledet blant annet til både oppstarten av Geitmyra skolehage i 1909, som fortsatt i dag er Norges største skolehage, og oppstarten av Norsk skolehageforbund, som ble stiftet i 1911.

Skolehageforbundet organiserte politisk arbeid for skolehagesaken, kurset lærere og bidro med alt fra frø og småtrær til bøker for at så mange barn som mulig skulle lære om hagestell.

Bevegelsen fikk god fart og luft under vingene blant annet fordi den passet godt inn i den nasjonalromantiske tiden etter 1905, hvor bygging av den kollektive nasjonale identiteten var viktig.

I 1929 sto det så godt til at Norsk Skolehageforbund feiret suksessen med jubileumsboka "Skolehagens framgang i Norge". Her oppsummerte de at det de siste 25 årene hadde blitt etablert 223 skolehager, på til sammen over 500 mål, hvor mer enn 200 lærere underviste over 23 000 barn i hagestell.

Anledningen til å skriveboka var også basert på at hagebruk nå hadde blitt et obligatorisk fag ved lærerskolene. Framtida så lys ut for skolehagene.

Skolehagene var altså vel etablert før andre verdenskrig. I årene under og etter krigen var skolehagene også viktige i et matauk-perspektiv, og var med på å sikre tilgang på mat for mange familier, både i by og bygd. Mange steder kunne elevene som engasjerte seg i dyrkingen ta med seg mengder med mat hjem når innhøstingen startet.

Skolehagene var som regel organisert litt på samme måte som kulturskolen i dag. Foreldre kunne melde på barna som deltok som en fritidsaktivitet, og som et tilbud i sommerferien. Skolehagen hadde egne lærere ansatt hos fylkesmannen. Mange barn hadde dermed tilgang, selv om det ikke var et nasjonalt tilbud som alle deltok i. Arbeidet var imidlertid organisert noe ulikt fra sted til sted.

På 1960- og 70-tallet begynte ting å endre seg. Økonomiske nedgangstider førte til strammere økonomi i lærerutdanningene, og mindre skolehageundervisning. Dette førte igjen til at mange mistet fagkompetanse om dyrking i skolehagene.

Skolehagene ble også ofte nedbygd til fordel for utbygging av boliger, skoler og veier. Populariteten vedvarte likevel til midten av 1980-tallet, hvor bevegelsen som hadde støttet skolehagesaken forvitret i møte med færre skolehager og økonomiske nedgangstider. I løpet av noen år ble det svært få skolehager tilbake. I Oslo kan dette eksemplifiseres ved 80 av 88 grunnskoler hadde skolehage i 1984, og det var planer for de resterende åtte om hvordan de snart skulle få det. Men innen 1990-tallet var få igjen, og det meste av aktiviteten lå nede.

Heldigvis er ikke dette enden på visa for skolehagene i Norge. På tross av stor nedgang, sto det fortsatt noen skolehager igjen på 1990-tallet, og selv om driften var mindre prioritert enn før ble det fortsatt spadd i jorda. Nye initiativer startet. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet startet i 1996 videreutdanningskurs i Økologiske skolehager og bærekraftig læring med økende interesse, og har i dag fulle kurs og ventelister.

Mange skolehageinitiativer har kommet og gått de siste 30 årene, og et knippe ildsjeler over hele landet har jobbet for å få skolehagene opp på agendaen igjen. Nå er interessen sterkt økende, og skolehagenes storhetstid kan likevel ligge foran oss.